Oppsigelsesfrister

Ofte kan det være uklart hvilken oppsigelsesfrist som gjelder i et bestemt arbeidsforhold. Som regel oppstår spørsmålet når det ikke er avtalt noe om oppsigelsesfrist mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Vi ser nærmere på hvilke regler som gjelder.

 

Arbeidsgiver og  arbeidstaker står fritt til å avtale hvilken som helst lengde på oppsigelsesfristen. Det er imidlertid viktig å huske på at loven skal verne arbeidstakeren mot for korte frister. Så lenge en holder seg innenfor lovens minstegrenser, er det altså i utgangspunktet fullt mulig å avtale en oppsigelsesfrist som er betydelig lenger enn det som er vanlig ellers i arbeidslivet. Det vil i så fall være en forhandlingssak mellom arbeidsgiver og arbeidstaker når arbeidskontrakten inngås.

 

I virksomheter som er bundet av tariffavtale åpner loven for å avtale kortere oppsigelsesfrister enn de som fremgår av loven. En slik avtale må i så fall inngås mellom arbeidsgiver og tillitsvalgte i virksomheten.

 

Er det ikke avtalt en spesifikk oppsigelsesfrist, vil det være arbeidsmiljølovens regler som gjelder. Loven fokuserer på ansettelsestid når det gjelder lengden på oppsigelsesfristen. Selve fristene fremgår av lovens §15-3:

 

Når det er arbeidsgiver som sier opp arbeidsforholdet, vil fristene endre seg for noen arbeidstakere. Vedkommendes alder kan ha betydning for oppsigelsesfristen. Hvis en arbeidstaker blir sagt opp og har over 10 års ansettelsestid i virksomheten, vil den oppsagtes alder ha betydning for oppsigelsesfristen:

Hovedregelen er at oppsigelsesfristene regnes fra og med den første i måneden etter at oppsigelsen er overlevert. Det gjelder likevel ikke for oppsigelse i prøvetiden, hvor fristen starter den dagen oppsigelsen blir overlevert. Når det er avtalt en egen oppsigelsesfrist, kan en også avtale at fristen skal regnes fra et annet tidspunkt enn det loven skisserer.

 

Etter at oppsigelsen har blitt overlevert står arbeidsgiver og arbeidstaker fritt til å avtale en annen oppsigelsesfrist enn den gjeldende. Det mest praktiske i slike tilfeller er at begge parter ønsker en kortere oppsigelsesfrist for å sluttføre arbeidsforholdet så snart som mulig. Også lovens ”minstefrister” kan forbigås i disse tilfellene. Det vil si at en står fritt til å avtale en kortere oppsigelsesfrist enn det loven pålegger etter at oppsigelse er levert. Merk at dette er noe en kan avtale, når det er enighet om det. Verken arbeidsgiver eller arbeidstaker kan ensidig kreve en annen oppsigelsesfrist enn det som tidligere er avtalt eller fremgår av loven.