Rett til pause i løpet av arbeidsdagen

Etter arbeidsmiljøloven § 10-9 skal arbeidstaker under gitte forutsetninger ha pause i løpet av arbeidsdagen. For at det skal være snakk om en pause i lovens forstand, må den i tilstrekkelig grad ivareta arbeidstakernes behov for å hvile og spise. Det følger av lovens forarbeider, se NOU 2004:5. Pausen skal være en arbeidsfri periode, ifølge arbeidsmiljøloven § 10-1 (2).

Loven stiller krav om at arbeidstaker skal ha minst en pause, når den daglige arbeidstiden overstiger 5 ½ time. Hvor lang pausen skal være, sier ikke loven noe om, bortsett fra tilfeller hvor arbeidstiden er minst 8 timer. Overstiger den sammenhengende arbeidsøkten 8 timer, har arbeidstaker et lovmessig krav på til sammen en halv times pause.

 

Hvor lang pausen skal være når man jobber mer enn 5 ½ time men mindre enn 8 timer, skal reguleres i den skriftlige arbeidsavtalen. Forutsetningen ved en slik avtale er at hvilepausen er så lang at arbeidstakerne får en reell mulighet til å hvile.

Loven sier ikke noe om tidspunktet for pausen. Uten at det er fastlagt noen norm, har direktoratet ment at pausene som utgangspunkt bør fastsettes på en slik måte at arbeidsøktene før og etter pausen blir omtrent like lange, med et slingringsmonn i hver retning på en time.

 

Arbeidstakerne kan ikke forlange å få pause samtidig, selv om det i noen grad hindrer kontakt med kolleger og fører til en ugunstig spredning av pauser. Disse ulempene må vike for driftsøkonomiske hensyn.

 

Pausen kan unntaksvis forskyves. Det er bare ”når forholdene gjør det nødvendig” at man kan fravike dette utgangspunktet, for eksempel i tilfeller der en pasient er til behandling, eller man betjener en kunde.

Er arbeidstaker helt fritatt fra pliktene sine og kan forlate arbeidsstedet i pausen, regnes pausen som fritid. Regnes pausen som fritid, skal arbeidsgiver respektere denne fritiden på lik linje med annen fritid. Arbeidsgiver kan for eksempel ikke forlange at arbeidstaker skal være tilgjengelig på mobiltelefon eller være i beredskap for arbeidsoppdrag i pausen.

Må derimot arbeidstaker stå til disposisjon for arbeidsgiver i pausen, regnes pausen som arbeidstid. Det samme gjelder hvis det ikke finnes tilfredsstillende pauserom. Det er med andre ord de konkrete omstendighetene som avgjør hvorvidt pausen er å regne som arbeidstid eller fritid, man kan ikke avtale det ene eller det andre.

 

Man har ikke et lovmessig krav på lønn i pausen. Det gjelder enten pausen regnes som arbeidstid eller fritid. Et krav på lønn i pausen må derfor ha grunnlag enten i arbeidsavtalen eller en tariffavtale.

 

Blir arbeidstaker pålagt mer enn 2 timers overtidsarbeid etter at den alminnelige arbeidstiden er slutt, skal arbeidstakeren gis en pause på minst en halv time. Gjennomsnittsberegning av arbeidstid eller passiv tjeneste kan altså tilsi lengre arbeidsdager uten rett til ekstra pause etter loven. 
 

Gjør forholdene det nødvendig, kan pausen kortes ned eller forskyves. Forskyves pausen til før den alminnelige arbeidstidens slutt, regnes den som en del av den alminnelige arbeidstiden.
 

Pauser som legges etter den alminnelige arbeidstidens slutt skal godtgjøres som overtidsarbeid, men regnes ikke med i det antall timer det er tillatt å arbeide overtid etter overtidsbestemmelsene i loven.

 

Bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 10-9 om pauser er i sin helhet underlagt Arbeidstilsynets kompetanse. Det betyr at Arbeidstilsynet kan gi de pålegg og treffe de enkeltvedtak som er nødvendige for å gjennomføre bestemmelsen.