Fast ansatt etter tre år som midlertidig

1. januar 2024 ble arbeidsmiljøloven endret slik at både prosjektmedarbeidere og vikarer får krav på fast jobb etter tre år som midlertidig ansatt. Det betyr like regler i privat, kommunal og statlig sektor.

Å ha en øvre grense for hvor lenge et midlertidig arbeidsforhold kan vare, blir ansett som viktig for å bygge opp under hovedregelen om at arbeidstaker skal ansettes fast. Sammenhengende midlertidig ansettelse gir derfor rettigheter som fast ansatt etter en viss tid.

Arbeidstakere som utfører arbeid av midlertidig karakter, typisk prosjektmedarbeidere, har fram til lovendringen ikke oppnådd rett til fast ansettelse før etter 4 sammenhengende år. Vikarer har derimot vært omfattet av treårsregelen. Etter lovendringen har arbeidsmiljøloven nå en ren treårsregel.

Farvel til fireårsregelen
I staten har det lenge vært en ren treårsgrense, ifølge statsansatteloven. Statsansatte får altså rettigheter som fast ansatt etter sammenhengende midlertidig ansettelse i tre år. 
I privat og kommunal sektor har det derimot siden 2015 vært to ulike grenser å holde styr på, der grunnlaget for den midlertidige ansettelsen har avgjort om det måtte gå tre eller fire år før man opparbeidet rettigheter som fast ansatt. Fra og med 1. januar 2024 er praksis mer entydig også her. Nå har arbeidsmiljøloven § 14-9, 7. ledd en ren treårsregel for arbeidstakere som er ansatt midlertidig etter § 14-9, 2. ledd bokstav a, b, eller tidligere bokstav f, eller av noen av dem i kombinasjon.
Det er fortsatt noen typer midlertidige stillinger som ikke gir krav på fast ansettelse. Det gjelder blant annet praksisarbeid.

Hvorfor blir regelen endret?
Ett formål med endringen var å forenkle. Når innslagspunktet for rett til fast ansettelse er det samme uavhengig av hva slags midlertidig ansettelse det er snakk om, blir det enklere for arbeidsgiver å administrere ordningen, og lettere for en arbeidstaker å forstå rettighetene sine. 

Uttalelser som ble gitt i høringsrunden vitner om skepsis blant en del arbeidsgivere, særlig innenfor sektorer med mange ansatte på ulike prosjekter. Lovgiver har likevel ikke funnet tilstrekkelige argumenter for å opprettholde den store forskjellen i rettigheter mellom de to gruppene midlertidig ansatte.