Forskjellsbehandlet, men ikke diskriminert

Vikarlæreren nektet å håndhilse på kvinner av religiøse grunner. Ble han diskriminert da vikariatet ikke ble forlenget? Nei, sier Diskrimineringsnemnda, som mener hensynet til vikarlærerens religionsfrihet måtte vike for skolens plikt til å ivareta likebehandling mellom kjønnene.

At vikarlæreren nektet å hilse på kvinner ved å ta dem i hånden, slik han gjorde med menn og barn, var den direkte årsaken til at vikariatet ikke ble forlenget. Diskrimineringsnemnda behandlet saken i november 2018. Den ser mannens overbevisning som et vernet uttrykk for religion, og mener medarbeideren ble forskjellsbehandlet, men ikke diskriminert. Avgjørelsen er ikke enstemmig.

Ikke all forskjellsbehandling er diskriminering
Nemnda mener mannen ble utsatt for indirekte forskjellsbehandling. Det vil si at en tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse fører til at noen stilles dårligere enn andre, i dette tilfellet på grunn av religion. Slik forskjellsbehandling er bare lovlig når den har et saklig formål og er nødvendig for å oppnå formålet, samtidig som den ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som blir forskjellsbehandlet.

Hadde skolen saklig grunn?
Diskrimineringsnemnda mener skolen hadde saklig grunn til ikke å forlenge vikariatet når vikarlæreren sto på sitt og nektet å håndhilse på kvinner. Den viser til at det er et viktig prinsipp i det norske samfunn generelt at alle skal behandles med respekt og på lik måte uansett kjønn. Skolen er dessuten gjennom opplæringsloven forpliktet til å motarbeide diskriminering på bakgrunn av kjønn.

Var kravet nødvendig for å oppnå formålet?
Skolen er forpliktet til å likebehandle kjønnene, og da fantes det ikke noe alternativ til kommunens krav om å håndhilse på alle, mener nemnda. Å introdusere en ny og kjønnsnøytral hilseform, som alternativ til den vanlige måten å hilse på i Norge, ville virke konstruert og fremmed, og framstå som noe som åpenbart var begrunnet med og foreslått bare for å frita læreren fra å håndhilse på kvinner.

Var kravet uforholdsmessig inngripende?
Diskrimineringsnemnda vurderer om det er et rimelig forhold mellom det skolen ønsket å oppnå og graden av inngrep overfor vikarlæreren. Kravet om forholdsmessighet vil si å veie mulige positive effekter forskjellsbehandlingen har for å fremme det aktuelle formålet, mot eventuelle negative konsekvenser for den eller de som blir forskjellsbehandlet.

Nemnda kommer til at kravet til forholdsmessighet var oppfylt. Her var likebehandling av kjønnene selve formålet bak kravet om å håndhilse på kvinner. Likebehandling av kjønnene er en minst like tungtveiende verdi i det norske samfunnet som religionsfrihet. Begge verdiene er lovbeskyttet.

Lærerens begrunnelse for ikke å hilse var et ønske om å holde seg «ren», verne seg mot fristelser ved å avstå fra all kroppskontakt. En slik tankegang står fjernt fra de idealene om likestilling mellom kjønnene som formidles i norsk skole, mener nemnda. Den viser til at skolens ansatte er sentrale både som formidlere av kunnskap, og som rollemodeller.

Å legge avgjørende vekt på konservativ praksis innenfor en religion kan være uheldig for en ønsket samfunnsutvikling. At likestilling mellom kjønnene som ideal står såpass sterkt i Norge, skyldes blant annet at religiøs konservatisme har måttet vike ved konflikt, mener nemnda.

Ny likestillings- og diskrimineringslov
Saken ble vurdert etter den tidligere diskrimineringsloven om etnisitet, siden kommunens avgjørelse ble tatt før nåværende likestillings- og diskrimineringslov, som er fra 1. januar 2018.

Vilkåret om at en eventuell indirekte forskjellsbehandling må være saklig, nødvendig og ikke uforholdsmessig inngripende for ikke å bli regnet som ulovlig forskjellsbehandling og dermed diskriminering, gjelder etter dagens lov også.