Velferdspermisjoner

Typiske situasjoner hvor velferdspermisjon er aktuelt, er besøk hos lege, fysioterapeut og tannlege, flytting, tilvenning i barnehage eller skole, og i forbindelse med begravelser.
Grunnlaget for velferdspermisjoner finner vi i arbeidsgivers styringsrett, kombinert med tariffavtaler, personalhåndbøker og lignende. Adgangen til velferdspermisjon må ses på som en del av personalpolitikken hos arbeidsgiver. Denne typen permisjoner reguleres ikke av lovverket. Det betyr med andre ord at en aldri vil ha en lovfestet rett til å ta fri for slike formål.

To spørsmål er sentrale for en arbeidstaker når vi snakker om velferdspermisjon:  
1. Har jeg rett på fri?
2. Hvis ja, har jeg krav på fri med lønn?

Hvis retten til velferdspermisjon ikke står nedskrevet i tariffavtaler, personalhåndbøker og lignende, vil det være opp til den enkelte arbeidsgiver å bestemme om fri skal innvilges eller ikke, og om den skal være lønnet. Når arbeidsgiver skal innvilge eller avslå søknaden, bør han eller hun vurdere den anførte permisjonsgrunnen og arbeidstakers individuelle behov for permisjon. Det er da viktig at arbeidsgiver vurderer og begrunner saklig, og at alle arbeidstakere blir behandlet likt og rettferdig.

Vanligvis vil en virksomhet ha skrevne rutiner for velferdspermisjoner. De kan gi uttrykk for avtalte rettigheter, men de kan også være rent administrative ordninger som arbeidsgiver har iverksatt i kraft av sin styringsrett. Typisk vil de ulike situasjonene hvor velferdspermisjon innvilges være listet opp. I tillegg vil det gjerne være nærmere regulert når retten til permisjon slår inn. For eksempel at det kun gis fri til tannlegebesøk når det ikke kan gjennomføres utenfor arbeidstiden, eller at fri med lønn til å gå i begravelse bare gis når det er snakk om nærmeste familie.