Arbeidstid og tidsregistreringssystem

Tidsregistrering er et helt vanlig kontrolltiltak i norske virksomheter i dag. Flere virksomheter har nettbasert tidsregistreringssystem.
Publisert i bladet Personal og Ledelse
 
Arbeidstid er den tiden arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiveren. I dette ligger det at både den tiden arbeidstaker faktisk utfører arbeid og den tiden arbeidstaker har arbeid av passiv karakter regnes som arbeidstid.
 
Arbeidsmiljøloven har bestemmelser om at det skal foreligge oversikter over hvor mye den enkelte arbeidstaker har arbeidet. Oversikten skal vise antall timer alminnelig arbeidstid, og overtid for den enkelte arbeidstaker. Oversikten skal føres fortløpende. Ansvaret for føring av arbeidstidsoversikten ligger på arbeidsgiver. Loven stiller ikke krav til hvordan timene skal føres, men arbeidstidsopplysningene må føres på en slik måte at oversikten er egnet til å oppfylle formålet med registreringen.
 
Formålet med registreringen er dels at virksomheten selv skal ha nødvendig oversikt over arbeidstiden. Arbeidsgiver har ansvaret for til enhver tid å ha kontroll over den arbeidsbelastningen den enkelte arbeidstaker utsettes for. Arbeidstakerne skal ha en arbeidstid som ikke påfører dem og deres nærmeste familie unødige helsemessige og sosiale belastninger. Videre skal tilsynsmyndighetene kunne kontrollere at bestemmelsene overholdes.
 
Innføring av tidsregistrering
Skal en virksomhet innføre et tidsregistreringssystem, er det flere forhold arbeidsgiver må vurdere.
 
I noen tilfeller vil innføring av tidsregistreringssystem være omstridt i bedriften. Det kan skyldes at arbeidstakerne mener det er et unødvendig kontrolltiltak. Innføringen av tidsregistreringssystem må være lovlig. Det betyr at systemet må være saklig begrunnet, og at det ikke er uforholdsmessig belastende for arbeidstakeren. Det skal mye til at tradisjonelle kontrolltiltak som tidsregistrering eller adgangskontroll blir ansett som uforholdsmessige.
 
Arbeidsgiver plikter så tidlig som mulig å drøfte behov, utforming og gjennomføring av tiltaket med arbeidstakernes tillitsvalgte.
 
Et aktuelt tema for drøfting med de tillitsvalgte vil være fra hvilket tidspunkt arbeidstiden skal beregnes. Velger bedriften et nettbasert tidsregistreringsverktøy, vil det ta noe tid fra arbeidstaker ankommer arbeidsplassen til vedkommende får registrert seg på PC. Det kan for eksempel løses ved at den tiden det tar å komme seg til egen arbeidsplass og logge seg på tidsregistreringssystemet, legges til automatisk. 
 
I Kårstø-dommen (Rt. 2001 s. 418) var ett av spørsmålene når arbeidstiden begynte og sluttet for en del dagtidsansatte og skiftarbeidere ved Statoils anlegg på Kårstø. Bakgrunnen for dommen var at Statoil hadde endret mønstrings- og oppmøtested for disse arbeidstakerne, som nå var til dels langt unna hovedporten inn til anlegget.
 
Skulle arbeidstiden regnes fra det tidspunktet arbeidstakerne entret hovedporten, eller skulle man regne arbeidstiden fra oppmøtestedet inne på anlegget? Sto arbeidstakerne til disposisjon for Statoil allerede når de passerte hovedporten, slik at transporttiden inne på anlegget skulle regnes som arbeidstid?
 
Høyesterett mente at arbeidstiden først startet ved oppmøtested inne på anlegget. Under reise- og gangtid fra passering av hovedport og frem til oppmøtested var i utgangspunktet ikke arbeidstakerne til disposisjon for å utføre arbeidsoppgaver for arbeidsgiver.
 
Alle berørte arbeidstakere har et krav om å bli informert før tiltaket iverksettes. Arbeidstakerne har en selvstendig plikt til å medvirke ved gjennomføringen av tidsregistreringen, når tiltaket er å anse som rettmessig etter arbeidsmiljølovens bestemmelser. Manglende gjennomføring vil i utgangspunktet betraktes som et brudd på arbeidsavtalen.