Hvordan skal vi håndtere seksuell trakassering?

De siste årene har risikoen for å bli trakassert seksuelt på norske arbeidsplasser fått større oppmerksomhet. Hvordan bør arbeidsgiver håndtere denne risikoen, og hva kan arbeidstakere gjøre når kolleger forteller om seksuell trakassering?

Seksuell trakassering handler om uønsket seksuell oppmerksomhet som er plagsom, ydmykende, nedverdigende, skremmende, krenkende eller fiendtlig, eller har som formål å være det. Kvinner er mer utsatt enn menn. 

Hele åtte prosent av de yrkesaktive kvinnene i levekårsundersøkelsen til statistisk sentralbyrå fra 2022 fortalte om seksuell trakassering det siste året. 2 % av mennene gjorde det samme. 

Risikerer jobben
Den som blir «tatt med buksene nede» risikerer å bli sagt opp eller avskjediget, hvis hendelsen er alvorlig nok. 
1. januar 2024 ble det presisert i arbeidsmiljøloven at forbudet mot trakassering og annen utilbørlig opptreden i § 4-3 også omfatter seksuell trakassering. Det ble gjort da Norge stadfestet ILO-konvensjon nr. 190 om å avskaffe vold og trakassering i arbeidslivet. Dette var bare en presisering. Seksuell trakassering har lenge vært forbudt etter norsk lov, ifølge både likestillings- og diskrimineringsloven, og arbeidsmiljøloven. 

Min plikt som kollega
Seksuell trakassering er med andre ord et kritikkverdig forhold. Slike forhold kan det varsles om internt, til offentlige myndigheter, og om nødvendig også til media. Men kan en kollega la være å melde fra? 
Nei. Den som blir kjent med at noen er blitt eller blir trakassert på arbeidsplassen, har en lovbestemt plikt til å melde fra til arbeidsgiver eller verneombudet så snart som mulig, ifølge arbeidsmiljøloven 2-3 (2) bokstav d. Det er en del av den plikten en arbeidstaker har til å medvirke til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. At arbeidstakeren som har plikt til å melde fra ikke skal møtes med gjengjeldelse, er selvsagt. Det skal altså ikke få negative følger for arbeidstaker at han sa fra. 

Arbeidsgivers ansvar
Blir ikke slike hendelser tatt tilstrekkelig alvorlig av ledelsen i virksomheten, er det arbeidsgiver som risikerer å bli tatt med buksene nede. Arbeidsgivers ansvar handler ikke bare om å ordne opp når hendelsen er et faktum, eller noen varsler eller melder fra. Arbeidsgiver skal aktivt forebygge og forhindre seksuell trakassering, ifølge likestillings- og diskrimineringsloven § 13. Plikten til å forebygge følger dessuten av arbeidsmiljølovens krav til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø, og annet HMS-regelverk.

Hvordan skal arbeidsgiver gå fram?
Arbeidsmiljøloven § 3-1 er en sentral bestemmelse. Det forebyggende arbeidet starter med en kartlegging, for å danne seg et bilde av risikoen for seksuell trakassering i virksomheten. Deretter må arbeidsgiver legge en plan for hvordan risikoen kan reduseres, og gjennomføre de planlagte tiltakene. De tillitsvalgte og bedriftshelsetjenesten skal involveres i arbeidet.
Senere bør tiltakene evalueres. Fungerer de, eller er det behov for flere eller andre tiltak? Er risikoen vurdert korrekt, eller er årsakssammenhengen en annen enn vi først trodde?