Hjem / Ansettelse / Midlertidig ansettelse / Vilkår for midlertidig ansettelse / Om vilkåret vikar
Relaterte emner
Om vilkåret vikar
Det kan avtales midlertidig ansettelse i vikariat. Et vikariat vil si at arbeidstaker utfører arbeid for en annen person som er midlertidig fraværende, for eksempel på grunn av ferie, permisjon eller sykdom.
En vikar må ikke nødvendigvis vikariere for en bestemt navngitt person. For eksempel kan en vikar utføre flere ansattes ulike arbeidsoppgaver i forbindelse med ferieavvikling.
Vikarbehovet må være reelt. Kaller man det et vikariat uten at det i realiteten er et vikarbehov, vil det være en ulovlig omgåelse av regelverket.
Et fast eller konstant behov for arbeidskraft skal ikke dekkes med løpende kortvarige vikaravtaler, men ved å øke grunnbemanningen av fast ansatte.
Rettspraksis – «Ambulansedommen» og «Statfjorddommen»
Høyesterett har slått fast at arbeidsgiver ikke kan erstatte et fast bemanningsbehov med vikarer. (Rt. 2006 s. 1158).
En ambulansesjåfør hadde jobbet som tilkallingsvikar for X sykehus i 14 måneder, da sykehuset avsluttet arbeidsforholdet på grunn av manglende samarbeidsevne fra den ansattes side. Sjåføren mente han hadde stillingsvern som fast ansatt og gikk dermed til søksmål mot arbeidsgiver.
Høyesterett tok stilling til spørsmålet om arbeidsforholdet mellom partene ble praktisert i strid med arbeidsmiljøloven av 1977 § 58 A nr. 1 bokstav b (nå § 14-9, 2. ledd bokstav b). En enstemmig Høyesterett slo fast at vilkåret for midlertidig ansettelse ikke var oppfylt og ga arbeidstaker medhold i at det midlertidige ansettelsesforholdet var i strid med loven.
I dommen er det lagt vesentlig vekt på at et stabilt og fast bemanningsbehov ikke skal dekkes med vikarer og midlertidig ansatte, men med større grunnbemanning. En forutsetning for det må være at det er et jevnt og noenlunde forutsigbart behov for personale.
En annen dom der Høyesterett tar opp vilkårene for å ansette personer i vikariat er Statfjorddommen (Rt. 1989 s. 1116). En servicemedarbeider arbeidet som vikar på et oljefelt i Nordsjøen. I løpet av to og et halvt år hadde hun hatt flere enn 20 vikariater med etterfølgende fritid med lønn på land. Høyesterett mente hun var å regne som fast ansatt og at ordningen virksomheten praktiserte i hennes tilfelle var i strid med arbeidsmiljølovens regler.
Hennes tjeneste atskilte seg ikke vesentlig fra skiftordningen for fast ansatte i virksomheten. Selv om det hadde vært svingninger, hadde fraværet vært høyt blant arbeiderne på feltet. Tilstanden for virksomheten var dermed stabil og påregnelig.