Arbeidsmiljøloven § 10-2 (3) gir alle arbeidstakere rett til fleksibel arbeidstid. Det er ikke alle virksomheter hvor det enkelt kan gjennomføres. I tjenesteytende virksomheter er det for eksempel nødvendig at arbeidstakerne er til stede av hensyn til brukerne. Derfor er det et forbehold i loven som sier at arbeidstaker har rett til fleksibel arbeidstid hvis det kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for virksomheten.
 

Hvorvidt det er snakk om en vesentlig ulempe må vurderes konkret. Er arbeidstakers behov for fleksibilitet stor, kan det bety at arbeidsgiver må tåle større ulempe. Arbeidstaker er for eksempel alene med små barn, og trenger fleksibilitet for å kunne bringe og hente i barnehage. Blir ikke arbeidsgiver og arbeidstaker enige, kan saken bringes inn for tvisteløsningsnemnda for avgjørelse.

Begrepet fleksibel arbeidstid er ment å fange opp også andre former for fleksibilitet enn det som vanligvis omfattes direkte av begrepet fleksitid. Hensikten er at partene lokalt skal ha mulighet til å etablere den løsningen som passer best for egen virksomhet, og at den enkelte arbeidstaker skal ha en viss mulighet for individuelt tilpassede løsninger.